maskin vs hjernen

En ting som eg bet meg veldig merke i gjennom sist onsdag time som omhandlet kognitivisme, var hjernen sammenlignet med en maskin datamaskin.

Å sammenligne hjernen med en datamaskin synes eg er veldig rart. Men eg skjønner at det kan være lettere å forstå hjernen ved å bruke begreper i fra data-verden, men eg vil aldri la det gå å langt som å kalle hjernen for en maskin. Et eksempel er å kalle vår kortidhukommelse for RAM kan gjøre det lettere å forstå hvordan kortidshukommelsen fungerer, men for meg som ikke engang vet hva RAM er, så er dette en unødig sammenligning.

Eg har mange ganger hørt at hjernen blir kalt en avansert maskin, men det synes eg ikke passer. Hjernen er avansert ja, men ikke en maskin. En vesenlig faktor i et menneske liv er at vi kan føle, noe maskiner ikke kan.

En maskin er bygd opp rund et sekvensielt system med ettall og nuller, mens hjernen består av et så komplisert neurologisk system som vi enda ikke forstår. Dette viser til en helt annen struktur.

En datamaskin kan gjøre raske kalkulasjoner, men den gjør jo bare det den får beskjed om. Det er faktisk menneskehjernen som har laget maskinen. En maskin gjør det den får beskjed om, og det er hjernen som bestemmer hva maskinen skal få beskjed om.

Et eksempel er at datamaskiner er flinke å spille sjakk. Å spille sjakk mot en maskin kan føre til tanken om at maskiner kan tenke. Men sjakk består av et begrenset ett av regler, noe den virkelige verden ikke gjør. Vår verden består vel så av noen regler, men i så fall noen veldig åpne regler. Datamaskinen kan virke uslåelig med definerte regler, men med åpne regler trur eg ikke den vil vite hva den skal gjøre. Sjakk ble jo en gang oppfunnet av mennesker, og det å skape er ikke noe maskiner er flinke til.

En datamaskin følger regler og den vet ikke hvordan den skal bryte dem, i motsetning til mennesker som kan kunsten å bryte regler. Hjernen vår kan mestre avanserte situasjoner som kan være utydelig, mens datamaskiner må vite nøyaktig hva den har å forholde seg til.

Det er kanskje lettere for meg å se negative ting med en sammenligning av vår hjerne og en maskin siden eg ikke er særlig flink med maskiner. Man kan bruke begreper hentet i fra data-verden for å lettere forstå hjernen og man kan sammenligne enkelte ting, som for eksempel at både hjernen og datamaskin lagrer informasjon. Men eg synes at maskiner og hjernen er grunnleggende forskjellige. Vi reflekterer og tolker når vi ser på verden og fortsetter med en utvikling.

Fant forresten noe som eg syntes passet inn med temaet!

Slik husker vi - intervju med May-Britt Moser

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/284084

Mini-me

At barn imiterer sine helter, ofte foreldre, er noe eg ser på med sikkerhet. Eg passer en del mine tantebarn og eg kan ofte i gjenkjenne ord eller oppførsel som stammer i fra foreldrene. Et nylig eksempel er at minstenevøen min hele tiden vil gå i dress. Om han så skal i barnehagen eller bare leke hjemme, så vil han ha på seg finstasen. Ingen kunne skjønne hvorfor. Svaret var vel egentlig ikke så vanskelig å finne. Faren til minstemann er en hardbarka økonom som kjører gjennomført stil med skjorte hver dag. Dette var noe som nevøen min la merke til og ville med den største selvfølge ligne på sin største helt.

Når vi rundt han dro parallellen så var det med smil og skrål. ”Haha, han vil jo bare ligne på faren. Han er no bare så skjønn.”

Hele hendelsen var hyggelig og morsom. Etter min erfaring så er dette noe som ikke gjelder positivt i skolen. Alt som har med imitasjon, så lenge det ikke er skuespill, blir sett på som negativt. Imitasjon blir sett på som fusk, juks og fanteri. Du tar ikke ansvar for egen læring ved å se på andre, du stjeler i fra andres læring. Så lenge det ikke er gruppearbeid, så jobber man alene. Eg husker en hendelse fra barneskolen der vi skulle sitte individuelt å tegne. Nabojenta hadde tegnet et flott hus som eg så villig kopierte litt. Huset kan man si lignet, men ikke omgivelsene rundt det. Men læreren kom ned til meg å sa at man må ikke kopiere av andre, men skape selv. Den gang så bare begynte eg på en ny tegning, men i dag ser eg litt annerledes på saken. Huset til nabojenta var med å inspirerte meg, var med å videreutvikla min kreativitet. Samtidig var jenta litt stolt over at eg syntes at tegningen hennes var fin nok til å herme etter. Gjennom å se på henne fikk eg lært en god måte å tegne hus på. I alle fall ble huset mitt mer gjenkjennelig med litt hjelp.

Etterligning ble sett på som en negativ ting i de fleste sammenhenger.

Når eg las gjennom Imsen sin lærebok kom eg over noen setninger som overrasket meg. Hun nevner eksempelet med gutten som begynner å fargelegge bøkene sine siden han så forskjell i resultatene til guttene og jentene. Imsen skriver ”Trolig skjer det mye slik kopieringslæring elever imellom – det er en viktigere læringsform enn vi kanskje er klar over. I dette tilfellet var det til stede en viktig betingelse for slik læring, nemlig at eleven ventet seg belønning i form av bedre karakter ved å imitere jentene.”

At ved å imitere andre kan vi videreutvikle oss selv synes eg er et viktig poeng. Eg tror ikke all imitering er positivt, for eksempel ren avskrift på oppgaver og lignende, men til en hvis grad kan det være til hjelp. Så lenge det ikke blir kronisk at den samme alltid etteraper en annen, så tror eg at vi kan hjelpe hverandre til å frembringe gode kvaliteter og lettere oppnå ønsket resultat.

Det kan selvfølgelig også slå ut negativt at noen hermer, det er vel derfor mine gamle lærere slo så hardt ned på det. Derfor trenger vi som morgendagens lærere å være bevisst på at våre ord og handlinger blir observert av barna og eventuelt imitert.

Selvinnsikt

Elevene har individuelle måter å lære på. Betyr det at det også er individuelle måter å lære frå seg på? Når vi vektlegger det å framheva det særegne ved kvar elev, så må vel vi som lærere holde på det som gjør hver av oss spesielle. Som lærer har vi et overordna mål om at alle elevene i klassen skal få lagt fram undervisning på forkjellige måter på grunn av at vi har forskjellige læringsstiler.

Å ha en forståelse av kven man er og erkjenne at man er forskjellig fra andre, kan være med å øka innsikten i elevenes hverdag. Alle har vi forskjellige måter å lære på og vi som lærer bør være bevisst på elevenes personlige mangfold.
Eg meiner at vi bør ha en god selvinnsikt før vi begynner å gå rundt og prøver å sjå hvordan andre er. Dess mer innsikt man har i sitt eget liv, dess bedre trur eg man er skikka til å forstå elevenes forskjeller. Man trenger å være bevisst på sin egen personlighet. Ved å kjenne seg selv kan man lettere gi av seg selv til elevene.

Hvis man har litt selvinnsikt, så veit man at man selv har forandra seg mye opp gjennom årene. Vi møter heile veien valg og utfordringer som er med å former og utvikler oss, og som videre er med å forandre oss. Ved å lage stereotyper av elever og andre mennesker rundt oss, kan man hindre dei i å brukt andre egenskaper som man har. Kven har vel ikkje kjent følelsen av å bli satt i bås?

Undervisningsplanlegging

No er det ikkje så lenge til vi atter ein gong skal ut i praksis og denne gongen skal vi også bli kasta ut i undervisningens verden. Eg har enda til gode å prøve å stå som ein lærar framfor ein klasse. Det er ein situasjon som eg ikkje har vært i før. Det som er viktig for meg når eg då ein dag skal stå fremfor elevane, er at dei skal få eit positivt utbytte av det som blir sagt og gjort. Det er mange forskjellige forutsetninger som ligg til grunn for barns læring og det er mange hensyn som må takast. Blant anna kjønn, kulturell bakgrunn, erfaringer og lignende Eg håper å få lære meg å ligga opp undervisningen med vekt på fleire forskjellige arbeidsmåter slik at elevane får fremlagt fagstoffet på ein måte som dei kan forstå. Dette er noe som trenger mykje planlegging og omtanke.

Denne uka har vi fått ein gjennomgang i eit godt hjelpemiddel som eg trur eg kjem til å bruka mykje når eg planegger økter og timer. ”Diamanten” med sine 6 likestilte faktorer som påvirker kvarandre. Det var ganske beroligende å få utdelt eit konkret materiale som man kan jobbe ut i frå. ”Diamanten” er en didaktisk relasjonsmodell som eg trur blir et bra redskap for planlegging av undervisning, og til å reflektere over den gjennomførte økta i etterkant. Ei undervisningsøkt som er godt planlagt vil nok redusera usikkerheta mi før ein undervisningstime, men som det har vist seg så går ikkje ting alltid som planlagt, derfor er det vel også viktig å ha med seg ein god dose fleksibilitet inn i klasserommet.

Eg rekner med at praksisen kjem nok til å bli annerledes enn det å jobbe med teorier.

Mitt forhold til noen av grunnsyna

Det er ingen av grunnsyna som umiddelbart lyser mot meg som en filosofi som kan ligge til grunne for mine handlinger. Men det er derimot forskjellige element av hver som eg kan sei meg enig i.

Behaviorismen legger vekt på at mennesket kan stimuleres for så å utgi en respons. På denne måten kan man forme et menneskes atferd gjennom stimulus og respons. Det kraftigste virkemiddelet er straff og belønning. At man kan forme et menneske ut i fra hva det blir påvirket d synes eg er en litt skremmende tanke. Men når eg tenker den tanken litt lenger er dette noe eg selv har fått oppleve og som eg fører videre til mine tantebarn. Ett eksempel er hvis minstenevøen min ikke vil spise opp middagen så kan eg lokke han med en sjokoladebelønning etter at all maten er komt ned i magen. Og hvis middagen ikke blir spist opp, blir han straffet med å ikke få sjokoladen. Dette er helt hverdagslige ting som baserer seg på hvordan man kan bli formet av å ønske å oppnå belønning eller å unngå å bli straffet.

Men som det nevnes i den klassiske behaviorismen så blir mennesket sett på som noe mekanisk og reaktivt, et robotlignende vesen. Et objekt som kan manipuleres. Dette er noe eg tar avstand fra siden eg legger vekt på menneskets indre liv med dets tanker og følelser. Her kan man da trekke inn humanistisk psykologi der mennesket i sin helhet er i sentrum. Mennesket som et subjekt som handler selv. Man er ikke bare opptatt av hvordan man opptrer i det ytre, men prøver å forstå et menneskes indre vesen. Mennesket ønsker å realisere seg selv i høyere grad enn bare å flykta fra straff og søke belønning.

Behaviorismen ser på at mennesket blir styrt utenfra. Derfor ligges det stor vekt på miljøet rundt som noe som former hver enkelt. Hvis en elev gjør det dårlig på skolen, skyldes det på et dårlig miljø. Innenfor et fenomologistisk perspektiv eller humanistisk psykologi vil man se på hvordan en person selv ser på verden rundt seg. Miljøet kan være med å påvirke, men det er ikke avgjørende for ens handlinger. Det er menneskets viljestyrke som ligger til grunne for handlingene. Som Imsen nevner i sin bok ”det avgjørende er ikke hvordan man har det, men tar det”. Videre kan man se på psykoanalysen der det medfødte har en sentral plass. Det er ubevisste medfødte innstinker som sier mye av menneskets atferd, altså biologi og arv.

Det er vanskelig å si hvilket syn eg lener meg mot siden teorier som med første øyekast kan virke som de er kontraster mot hverandre, kan ha aspekter ved seg som er temmelig like. Eg synes at synene er så komplekse at det gjør det vanskelig å tilnærme. Eg trenger litt mer bakgrunnskunnskap om de enkelte synene. Det er vanskelig å tilpasse mine egne tanker å meininger til ett enkelt syn for eg finner ting eg er enig og uenig med i hvert enkelt syn.

Tanker rundt praksis

Eg aner virkelig ikkje kva eg har i vente no når eg skal ut i praksis. Eg rekner med at litt forskjellig har blitt forandra berre på den stunda sia eg sjølv gjekk i grunnskulen. Det blir nok fire dager som er fullpakka med inntrykk. Men det er med ganske ambivalente følelser eg ser fram mot praksisen. Eg blir vel litt fylt med skrekk blanda med fryd når eg går mot det ukjente.

Men den følelsen som eg kjenner sterkast er nyskjerigheten. Eg er nysgjerrig på hvordan elever og lærere oppfører seg, hvordan skuleplassen ser ut, hvordan klasseromma er tilrettelagt? Hva har egentlig forandra seg sia mi tid på skulebenken? Korleis jobber elevene, korleis er undervisningen lagt opp frå læraren si sia? er det mykje oppgåver, gruppearbeid, individuell jobbing, tavleundervisning, leik? Korleis får man barn til å lære å lytte og bli engasjert? Og det største spørsmålet av dei alle, korleis få unger til å roe seg ned når timen skal begynne?

Det er mange spørsmål og eg har enda fleire på lager, og korleis få svar på dei? Det er vel jevnt og trutt gjennom erfaring i skulekvardagen.

Heilt sia eg satte hsh på førsteplassering i søknaden min, er dette noen av spørsmåla som har kverna rundt i hodet mitt. Det blir nok mange spennende, interessante og slitsomme år før alle svara er i boks. Men eg håper at loggen som skal førast gjennom neste uke, og dei neste praksisukene som kjem, kan inneholde noko hjelp til svar på disse spørsmåla.

Til syvende og sist trur eg det virkelig vil bli ei tankevekkendes veka, med inntrykk som vil feste seg godt.

Lærar? Kvifor?

Eg har lenge vore usikker på hvilket yrke eg skal velga. Heilt sia ungdomsskulen har tankane kverna rundt dette spørsmålet. Det er ganske mange yrker som har frista opp gjennom åra, alt i frå flyvertinne til arkeolog. Så kvifor lærar? Når eg begynte på HSH så var eg faktisk fortsatt ikkje sikker på kva svaret mitt ville bli!

Noko som har gjort at lærar ikkje automatisk har vært førstevalget for meg, er presset som blir lagt på ”den gode lærer”. Dei fleste rundt omkring har ein historie om eit møte med ein dårlig lærar. Eg vil helst ikkje bli ein slik historie.

Ein lærar har ein stor rolle i barnas oppvekst og i samfunnet generelt. Læraren er med å bidra til å utruste den neste generasjonen som veks opp. Det som har helde meg tilbake i mitt yrkesval er om eg kan greia å fylla denne rollen.

Ein bekjendt av meg som har vore i læraryrket i mange år sa nylig noko som festa seg hjå meg. Ho nemnte i ein digresjon kor spesielt det er å få vera med å sjå barn utvikla seg vidare og veta at du har vore med å bidra i utviklinga. Det er dette eg også vil. Dette er vel ein av dei underbevisste grunnane til at eg til slutt valte lærar. Eg vil vera med å sjå elevane ta eit og eit skritt vidare, gjera forbetringar. Vera med å skapa lese- og skrivelyst. Få sjå at elevane får bruka sine evner og kreativitet i eit trygt miljø som gjer at dei kan utvikla seg vidare.

Så dette er vel hovudgrunnen til at eg vil bli lærar. Eg vil vera med å bidra positivt i barn og ungdoms si utvikling, både på skulen og i det personlege liv.