Elevsamtalen

Helt tilfeldig så snublet eg over en artikkel på nettet (følg link lenger nede på siden) som stiller spørsmålet ”hva er problematferd?” og årsaker til en problematisk atferd.Noen av utsagnene fra denne siden synes jeg går bra inn i temaet om elevsamtalen.

”Atferdsproblemer i skolen er elevatferd som bryter med skolens regler, normer og forventninger. Atferden hemmer undervisnings- og læringsaktiviteter og dermed også elevenes læring og utvikling, og den vanskeliggjør positiv samhandling med andre.”

”Elevers problematiske atferd kan være en reaksjon på det miljøet de møter på skolen. Eksempler på risikofaktorer kan være: skolen gir ikke et tilpasset undervisningsopplegg eller miljøtilbud, skolens forventninger er enten for høye eller lave, lærerne reagerer ulikt og feil på elevenes atferd, for lite belønning av positiv atferd og for stor vekt på kortsiktige løsninger på atferdsproblemene.”

Elever med atferdsproblemer er vel noe vi alle som har vært gjennom skolegangen har kjennskap til. Og vi som også har fått prøvd oss fra andre side av kateteret har et innblikk i hvor vanskelig det kan være å vite hvordan man skal håndtere disse elevene.

Jeg tror at et av de viktigste tiltakene for å løse konflikter og for å skape gode læringsmuligheter er å finne i samtalen. Med samtalen så mener jeg ikke bare elevsamtalen, men jevnt over de samtalene som man har med elevene gjennom hele skoleåret. Som elev selv så følte jeg at jeg fikk et større utbytte av de vanlige samtalene som fikk utvikle seg naturlig, i forhold til den fastsatte og godt planlagte elevsamtalen. For noen av de lærerne jeg har hatt opp gjennom tidene var elevsamtalen noe som skulle bli gjort ordentlig og derfor stilte læreren opp godt forberet, med penn og papir og en hel haug med ferdiglagte spørsmål. Dette førte til at jeg var tilskuer til min egen elevsamtale, der jeg svarte på noen spørsmål for så resten av tiden satt og så på at læreren skrev på et papir. For meg er ikke dette en godt brukt mulighet til å bli kjent med eleven. Hvis man ønsker å ta opp eller å ha fokus på alvorlige temaer, som eksempelvis mobbing, så tror jeg det er viktig å ikke haste av gårde, men la elevene få tid til å tenke og fortelle selv. Gjennom å få eleven selv til å begynne å snakke, og få tunga på gli, så kan man få tilgang til elevenes egne livsfortellinger. Og er man da som lærer observant så kan man få innsikt i en elevs virkelighetsbeskrivelse som er grunnlaget for de holdningene han har til skole, lærere og medelever.

Samtale med eleven bør være med på å aktivere refleksjon og bevisstgjøre eleven på sine egne handlinger. Dette tror jeg ikke kan bli gjort gjennom et kryssforhør. Samtalen bør ha en dialogisk karakter hvor læreren ser og hører eleven. Jeg tror også at etter en dialog så bør det komme en handling. Hvis en lærer sier at noe skal bli gjort og at noe skal bli annerledes etter samtalen, så bør noe skje. Det er ikke lett å vite hva man skal ta tak i, og hvordan man skal gjøre det, men jeg synes at elevene som tør å åpne seg for noen andre om sin vanskelige situasjon bør få kunne se en positiv reaksjon, i alle fall hvis det har blitt lovet dem av læreren.

Mye godt kan komme ut av en fastsatt elevsamtale, for eksempel i forhold til å forebygge og håndtere problematferd, men jeg tror også at man som lærer på gi seg tid til de spontane samtalene. Samtaler som lærere har med elevene sine viser ikke bare til kvaliteten på relasjonen, men de viser til om det i hele tatt er en relasjon.

Jeg ønsker virkelig å kunne komme med gode råd og løsninger om hvordan man kan komme nært innpå noen som man ser har det vondt, men gode råd er dyre og løsninger er ikke alltid lette å finne. Den læreren som til slutt greide å få meg ut av skallet mitt, var den læreren som brukte si tid på meg og var tålmodig. I motsetning til mange andre lærere så satt hun der taus i stedet for å fare frem, og gjennom dette fikk jeg ro nok til å komme med min egen historie.

Linken til forebygging.no/skole
http://skole.forebygging.no/side.asp?sideid=375

Tilbakemelding

De siste ukene har det vært mye snakk om vurdering, og alt dette snakket gjorde meg veldig nysgjerrig på hvilke tilbakemeldinger jeg fikk i mi tid på barneskoletrinnet. Denne nysgjerrigheten førte meg til slutt opp på loftet hjemme hos mine foreldre, for å finne mine gamle skolebøker. Jeg fant en stappfull kasse.

Jeg begynte sakte, men sikkert å gå igjennom de fleste av bøkene og la raskt merke til at det var de samme kommentarene som gikk igjen og igjen. ”Flott! Bra! Godt jobba! Her har du vært litt hastig! Du kan gjøre bedre enn dette!” Jeg har fått mange forskjellige tilbakemeldinger på ting jeg har gjort opp i gjennom tidene, men tilbakemeldingen overskrider om oftest ikke mer enn en linje. Vi hadde selvfølgelig også elev- og foreldre samtaler, men de samtalene hadde vi ikke så ofte, men jeg mener at man må ha en kontinuerlig bruk av tilbakemelding gjennom hele året.

Hvilken informasjon får jeg vel egentlig ut av et ”Bra!”?

I pedagogikkundervisningen har det blitt lagt frem ulike metoder for vurdering, og da særlig med vekt på ”to stjerner og et ønske”. De to stjernene står for positiv tilbakemelding som skaper motivasjon og økt selvtillit, men det er også veldig viktig med et ønske altså noe som eleven har å strekke seg etter. Jeg synes at ”to stjerner og et ønske” er en bra måte å vurdere på, for vurderingsmetoden balanserer mellom både positiv og konstruktiv tilbakemelding. Jeg mener at vi har blitt ganske hårsår i dette samfunnet som vi lever i, og vi takler ikke så godt tilbakemeldinger som ikke anses å være positive. Men det blir jo heilt feil å leve på denne måten! Vi trenger konstruktive tilbakemeldinger som ”presser” oss fremover. Det er så alt for lett å ta til takke med et ”Bra!” i oppgaveboka, men da ender vi opp med å stå på stedet hvil eller å stagnere. Og for meg er stagnasjon ikke ønskelig. Vi trenger å ha et mål å gå etter og vi trenger ofte hjelp til å nå disse målene og for å se hvor vi står i forhold til målene. Man må også få vite HVA man gjør bra sammen med det som ikke er så bra. Gjennom dette vil vi oppnå mer og få muligheten til å strekke oss lenger. Det blir i større grad skapt en kontinuitet i arbeidet til elevene.

Men dette kan jo høres veldig lett ut å bare dele ut positive og konstruktive tilbakemeldinger, men det er det ikke alltid. Vi studenter får prøvd oss på denne vurderingsmetoden når vi skal kommentere hverandres blogginnlegg, og for meg er det ikke alltid enkelt. Som oftest føler jeg at jeg egentlig ikke har kompetanse til å vurdere mine med studenter sitt arbeid, men jeg merker at jeg får et mye større læringsutbytte ved å få to stjerner og et ønske i tilbakemeldingene mine.

Så hva fikk jeg egentlig ut av tilbakemeldingen ”Bra!” når jeg gikk på barneskolen? Egentlig veldig lite. Mamma ble fornøyd når hun så tilbakemeldingen, og så var det bare å kleise igjen boka og løpe å leke. Og hva så med tilbakemeldingen ”du kan gjøre bedre enn dette Silje!”? vel, det fikk vel heller ikke så mye konsekvenser. Mamma rynket litt på nesen og jeg lovet å gjøre bedre neste gang, og så var det bare å kleise igjen boka og løpe å leke.

Vurdering er en grunnleggende del av alle læreres arbeid, og jeg tror vi trenger å være bevisst på hvordan man gir tilbakemeldinger. Men det er ikke til å skjule at en tilbakemelding, om den så er konstruktiv, så kan den såre. Derfor er det viktig å tenke gjennom hva man ønsker å formidle når man gir tilbakemeldinger. Alle synes vel i begynnelsen at noen tilbakemeldinger kan føles som et spark i magen, men jeg tror at man kan lære å akseptere tilbakemeldinger som et hjelpemiddel og ikke som et personangrep.

Men jeg holder jevnt og trutt fast på at vi trenger både positive tilbakemeldinger om konkrete ting som man har gjort bra, og et forslag til hva man kan gjøre bedre.