Mitt forhold til noen av grunnsyna

Det er ingen av grunnsyna som umiddelbart lyser mot meg som en filosofi som kan ligge til grunne for mine handlinger. Men det er derimot forskjellige element av hver som eg kan sei meg enig i.

Behaviorismen legger vekt på at mennesket kan stimuleres for så å utgi en respons. På denne måten kan man forme et menneskes atferd gjennom stimulus og respons. Det kraftigste virkemiddelet er straff og belønning. At man kan forme et menneske ut i fra hva det blir påvirket d synes eg er en litt skremmende tanke. Men når eg tenker den tanken litt lenger er dette noe eg selv har fått oppleve og som eg fører videre til mine tantebarn. Ett eksempel er hvis minstenevøen min ikke vil spise opp middagen så kan eg lokke han med en sjokoladebelønning etter at all maten er komt ned i magen. Og hvis middagen ikke blir spist opp, blir han straffet med å ikke få sjokoladen. Dette er helt hverdagslige ting som baserer seg på hvordan man kan bli formet av å ønske å oppnå belønning eller å unngå å bli straffet.

Men som det nevnes i den klassiske behaviorismen så blir mennesket sett på som noe mekanisk og reaktivt, et robotlignende vesen. Et objekt som kan manipuleres. Dette er noe eg tar avstand fra siden eg legger vekt på menneskets indre liv med dets tanker og følelser. Her kan man da trekke inn humanistisk psykologi der mennesket i sin helhet er i sentrum. Mennesket som et subjekt som handler selv. Man er ikke bare opptatt av hvordan man opptrer i det ytre, men prøver å forstå et menneskes indre vesen. Mennesket ønsker å realisere seg selv i høyere grad enn bare å flykta fra straff og søke belønning.

Behaviorismen ser på at mennesket blir styrt utenfra. Derfor ligges det stor vekt på miljøet rundt som noe som former hver enkelt. Hvis en elev gjør det dårlig på skolen, skyldes det på et dårlig miljø. Innenfor et fenomologistisk perspektiv eller humanistisk psykologi vil man se på hvordan en person selv ser på verden rundt seg. Miljøet kan være med å påvirke, men det er ikke avgjørende for ens handlinger. Det er menneskets viljestyrke som ligger til grunne for handlingene. Som Imsen nevner i sin bok ”det avgjørende er ikke hvordan man har det, men tar det”. Videre kan man se på psykoanalysen der det medfødte har en sentral plass. Det er ubevisste medfødte innstinker som sier mye av menneskets atferd, altså biologi og arv.

Det er vanskelig å si hvilket syn eg lener meg mot siden teorier som med første øyekast kan virke som de er kontraster mot hverandre, kan ha aspekter ved seg som er temmelig like. Eg synes at synene er så komplekse at det gjør det vanskelig å tilnærme. Eg trenger litt mer bakgrunnskunnskap om de enkelte synene. Det er vanskelig å tilpasse mine egne tanker å meininger til ett enkelt syn for eg finner ting eg er enig og uenig med i hvert enkelt syn.

Tanker rundt praksis

Eg aner virkelig ikkje kva eg har i vente no når eg skal ut i praksis. Eg rekner med at litt forskjellig har blitt forandra berre på den stunda sia eg sjølv gjekk i grunnskulen. Det blir nok fire dager som er fullpakka med inntrykk. Men det er med ganske ambivalente følelser eg ser fram mot praksisen. Eg blir vel litt fylt med skrekk blanda med fryd når eg går mot det ukjente.

Men den følelsen som eg kjenner sterkast er nyskjerigheten. Eg er nysgjerrig på hvordan elever og lærere oppfører seg, hvordan skuleplassen ser ut, hvordan klasseromma er tilrettelagt? Hva har egentlig forandra seg sia mi tid på skulebenken? Korleis jobber elevene, korleis er undervisningen lagt opp frå læraren si sia? er det mykje oppgåver, gruppearbeid, individuell jobbing, tavleundervisning, leik? Korleis får man barn til å lære å lytte og bli engasjert? Og det største spørsmålet av dei alle, korleis få unger til å roe seg ned når timen skal begynne?

Det er mange spørsmål og eg har enda fleire på lager, og korleis få svar på dei? Det er vel jevnt og trutt gjennom erfaring i skulekvardagen.

Heilt sia eg satte hsh på førsteplassering i søknaden min, er dette noen av spørsmåla som har kverna rundt i hodet mitt. Det blir nok mange spennende, interessante og slitsomme år før alle svara er i boks. Men eg håper at loggen som skal førast gjennom neste uke, og dei neste praksisukene som kjem, kan inneholde noko hjelp til svar på disse spørsmåla.

Til syvende og sist trur eg det virkelig vil bli ei tankevekkendes veka, med inntrykk som vil feste seg godt.

Lærar? Kvifor?

Eg har lenge vore usikker på hvilket yrke eg skal velga. Heilt sia ungdomsskulen har tankane kverna rundt dette spørsmålet. Det er ganske mange yrker som har frista opp gjennom åra, alt i frå flyvertinne til arkeolog. Så kvifor lærar? Når eg begynte på HSH så var eg faktisk fortsatt ikkje sikker på kva svaret mitt ville bli!

Noko som har gjort at lærar ikkje automatisk har vært førstevalget for meg, er presset som blir lagt på ”den gode lærer”. Dei fleste rundt omkring har ein historie om eit møte med ein dårlig lærar. Eg vil helst ikkje bli ein slik historie.

Ein lærar har ein stor rolle i barnas oppvekst og i samfunnet generelt. Læraren er med å bidra til å utruste den neste generasjonen som veks opp. Det som har helde meg tilbake i mitt yrkesval er om eg kan greia å fylla denne rollen.

Ein bekjendt av meg som har vore i læraryrket i mange år sa nylig noko som festa seg hjå meg. Ho nemnte i ein digresjon kor spesielt det er å få vera med å sjå barn utvikla seg vidare og veta at du har vore med å bidra i utviklinga. Det er dette eg også vil. Dette er vel ein av dei underbevisste grunnane til at eg til slutt valte lærar. Eg vil vera med å sjå elevane ta eit og eit skritt vidare, gjera forbetringar. Vera med å skapa lese- og skrivelyst. Få sjå at elevane får bruka sine evner og kreativitet i eit trygt miljø som gjer at dei kan utvikla seg vidare.

Så dette er vel hovudgrunnen til at eg vil bli lærar. Eg vil vera med å bidra positivt i barn og ungdoms si utvikling, både på skulen og i det personlege liv.