Sceneklar

Gjennom de to siste ukene har vi hatt om sosialisering og skolen som soialiseringsarena. I løpet av denne perioden kom vi inn på et emne om at klasserommet kan være som et regissert teater. Elevene utfolder seg gjennom et system av ”roller” som tildeles gjennom usynlige sosiale systemer.

Erving Goffman skrev i 1959 en bok med tittelen ”Vårt rollespill til daglig”. Her ligger Goffman frem en teori om hvordan vi som aktører på en "sosial scene" presenterer oss selv når vi møter og samhandler med andre mennesker. ”Verden er en scene der vi alle er opptredere”.

Vårt møte med andre mennesker er som et rollespill der vi selv er skuespillerne, og på denne sosiale scenen søker en å presentere en ønsket fasade.

Alle bidrag i sosiale interaksjoner er knyttet til bestemte forventninger i situasjonen. Ens bidrag baserer seg på disse forventningene, slik man forventer bestemte uttrykk fra de andre som er involvert. Uansett hva som er hensikten med interaksjonen (å nå bestemte mål, utvikle et vennskap, få tiden til å gå, osv.) så har man en interesse av at andres respons er slik man ønsker, noe man best gjør med å oppfylle situasjonens forventninger. Med andre ord så tilpasser man seg situasjoner med hensyn til hvordan man vil fremstå for andre.

Dette er det som man kan se på som Goffmans dramaturgiske modell av samfunnet. Livet er som et teater som inneholder en opptreden med skuespillere og publikum. Individene spiller dermed roller som på en scene – og har som mål å oppføre seg passende i forhold til rollen og situasjonen (forestillingen). Deltakerne kan måle hvor godt de spiller sin rolle ut fra de andre deltakernes respons.

Cato R. P. Bjørndal har tatt i bruk denne måten å tenke på, og har gjennomført et studie av makt- og organiseringsforholdene blant elever på mellomtrinnet.

I dette livets teater så er det alltid noen som kan bli sett på som regissører. Regissørene er de menneskene som i større grad har makt over andre rundt seg, og bestemmer hva andre skal gjøre. I en klassesammenheng er selfølgelig læreren en viktig regissør, men det finnes også elever som besitter makt over andre.

Hvis denne teorien stemmer, så bør lærere være bevisst på rolleoppsettet i sin klasse. Ved å sile ut de forskjellige rollene som er fastsatt, kan en lærer få innsikt i hvordan å håndtere de enkelte elevene. Eksempel: ved at læreren finner de elevene som har makt over andre medelever, og få denne eleven over på ”sin side”. For en lærer bør man også ha i tankene at man selv også har en rolle i klasserommet som trenger påpass, siden det er en rolle som for elevene kan forbindes med stor makt.

Kan disse rollene forandres? Kan det finnes en annen personlighet under masken som er satt opp? Noen roller er selvvalgte mens andre får sin rolle utdelt. Og ikke alle roller er like ettertraktede.

Å bytte maske i en situasjon som man har vært i en stund, kan jeg ikke forestille meg at er enkelt. Men for de som har blitt plassert i en liten populær rolle, må det vel være et ønske om forandring!?

For noen blir vel ikke rollene forandret før de bryter ut av det gamle mønsteret og begynner på nytt, eksempelvis ved å bytte skole. Rollene kan vel kanskje også forandres når barna er med andre enn de som de pleier å være med, og rollene kan vel bli snudd når man går fra å være i en gruppe til å bare være to. jeg vil igjen ligge vekt på viktigheten rundt elevsamtaler siden da blir rollene igjen blandet sammen og delt ut på nytt, og man kan som lærer se en annen side ved eleven.

Jeg tror i alle fall at sosialiseringsprossesen vil bære preg av mennesker rundt oss, og gjennom hvilke roller vi tar eller blir utdelt.