Mini-me

At barn imiterer sine helter, ofte foreldre, er noe eg ser på med sikkerhet. Eg passer en del mine tantebarn og eg kan ofte i gjenkjenne ord eller oppførsel som stammer i fra foreldrene. Et nylig eksempel er at minstenevøen min hele tiden vil gå i dress. Om han så skal i barnehagen eller bare leke hjemme, så vil han ha på seg finstasen. Ingen kunne skjønne hvorfor. Svaret var vel egentlig ikke så vanskelig å finne. Faren til minstemann er en hardbarka økonom som kjører gjennomført stil med skjorte hver dag. Dette var noe som nevøen min la merke til og ville med den største selvfølge ligne på sin største helt.

Når vi rundt han dro parallellen så var det med smil og skrål. ”Haha, han vil jo bare ligne på faren. Han er no bare så skjønn.”

Hele hendelsen var hyggelig og morsom. Etter min erfaring så er dette noe som ikke gjelder positivt i skolen. Alt som har med imitasjon, så lenge det ikke er skuespill, blir sett på som negativt. Imitasjon blir sett på som fusk, juks og fanteri. Du tar ikke ansvar for egen læring ved å se på andre, du stjeler i fra andres læring. Så lenge det ikke er gruppearbeid, så jobber man alene. Eg husker en hendelse fra barneskolen der vi skulle sitte individuelt å tegne. Nabojenta hadde tegnet et flott hus som eg så villig kopierte litt. Huset kan man si lignet, men ikke omgivelsene rundt det. Men læreren kom ned til meg å sa at man må ikke kopiere av andre, men skape selv. Den gang så bare begynte eg på en ny tegning, men i dag ser eg litt annerledes på saken. Huset til nabojenta var med å inspirerte meg, var med å videreutvikla min kreativitet. Samtidig var jenta litt stolt over at eg syntes at tegningen hennes var fin nok til å herme etter. Gjennom å se på henne fikk eg lært en god måte å tegne hus på. I alle fall ble huset mitt mer gjenkjennelig med litt hjelp.

Etterligning ble sett på som en negativ ting i de fleste sammenhenger.

Når eg las gjennom Imsen sin lærebok kom eg over noen setninger som overrasket meg. Hun nevner eksempelet med gutten som begynner å fargelegge bøkene sine siden han så forskjell i resultatene til guttene og jentene. Imsen skriver ”Trolig skjer det mye slik kopieringslæring elever imellom – det er en viktigere læringsform enn vi kanskje er klar over. I dette tilfellet var det til stede en viktig betingelse for slik læring, nemlig at eleven ventet seg belønning i form av bedre karakter ved å imitere jentene.”

At ved å imitere andre kan vi videreutvikle oss selv synes eg er et viktig poeng. Eg tror ikke all imitering er positivt, for eksempel ren avskrift på oppgaver og lignende, men til en hvis grad kan det være til hjelp. Så lenge det ikke blir kronisk at den samme alltid etteraper en annen, så tror eg at vi kan hjelpe hverandre til å frembringe gode kvaliteter og lettere oppnå ønsket resultat.

Det kan selvfølgelig også slå ut negativt at noen hermer, det er vel derfor mine gamle lærere slo så hardt ned på det. Derfor trenger vi som morgendagens lærere å være bevisst på at våre ord og handlinger blir observert av barna og eventuelt imitert.

Selvinnsikt

Elevene har individuelle måter å lære på. Betyr det at det også er individuelle måter å lære frå seg på? Når vi vektlegger det å framheva det særegne ved kvar elev, så må vel vi som lærere holde på det som gjør hver av oss spesielle. Som lærer har vi et overordna mål om at alle elevene i klassen skal få lagt fram undervisning på forkjellige måter på grunn av at vi har forskjellige læringsstiler.

Å ha en forståelse av kven man er og erkjenne at man er forskjellig fra andre, kan være med å øka innsikten i elevenes hverdag. Alle har vi forskjellige måter å lære på og vi som lærer bør være bevisst på elevenes personlige mangfold.
Eg meiner at vi bør ha en god selvinnsikt før vi begynner å gå rundt og prøver å sjå hvordan andre er. Dess mer innsikt man har i sitt eget liv, dess bedre trur eg man er skikka til å forstå elevenes forskjeller. Man trenger å være bevisst på sin egen personlighet. Ved å kjenne seg selv kan man lettere gi av seg selv til elevene.

Hvis man har litt selvinnsikt, så veit man at man selv har forandra seg mye opp gjennom årene. Vi møter heile veien valg og utfordringer som er med å former og utvikler oss, og som videre er med å forandre oss. Ved å lage stereotyper av elever og andre mennesker rundt oss, kan man hindre dei i å brukt andre egenskaper som man har. Kven har vel ikkje kjent følelsen av å bli satt i bås?

Undervisningsplanlegging

No er det ikkje så lenge til vi atter ein gong skal ut i praksis og denne gongen skal vi også bli kasta ut i undervisningens verden. Eg har enda til gode å prøve å stå som ein lærar framfor ein klasse. Det er ein situasjon som eg ikkje har vært i før. Det som er viktig for meg når eg då ein dag skal stå fremfor elevane, er at dei skal få eit positivt utbytte av det som blir sagt og gjort. Det er mange forskjellige forutsetninger som ligg til grunn for barns læring og det er mange hensyn som må takast. Blant anna kjønn, kulturell bakgrunn, erfaringer og lignende Eg håper å få lære meg å ligga opp undervisningen med vekt på fleire forskjellige arbeidsmåter slik at elevane får fremlagt fagstoffet på ein måte som dei kan forstå. Dette er noe som trenger mykje planlegging og omtanke.

Denne uka har vi fått ein gjennomgang i eit godt hjelpemiddel som eg trur eg kjem til å bruka mykje når eg planegger økter og timer. ”Diamanten” med sine 6 likestilte faktorer som påvirker kvarandre. Det var ganske beroligende å få utdelt eit konkret materiale som man kan jobbe ut i frå. ”Diamanten” er en didaktisk relasjonsmodell som eg trur blir et bra redskap for planlegging av undervisning, og til å reflektere over den gjennomførte økta i etterkant. Ei undervisningsøkt som er godt planlagt vil nok redusera usikkerheta mi før ein undervisningstime, men som det har vist seg så går ikkje ting alltid som planlagt, derfor er det vel også viktig å ha med seg ein god dose fleksibilitet inn i klasserommet.

Eg rekner med at praksisen kjem nok til å bli annerledes enn det å jobbe med teorier.