Mini-me

At barn imiterer sine helter, ofte foreldre, er noe eg ser på med sikkerhet. Eg passer en del mine tantebarn og eg kan ofte i gjenkjenne ord eller oppførsel som stammer i fra foreldrene. Et nylig eksempel er at minstenevøen min hele tiden vil gå i dress. Om han så skal i barnehagen eller bare leke hjemme, så vil han ha på seg finstasen. Ingen kunne skjønne hvorfor. Svaret var vel egentlig ikke så vanskelig å finne. Faren til minstemann er en hardbarka økonom som kjører gjennomført stil med skjorte hver dag. Dette var noe som nevøen min la merke til og ville med den største selvfølge ligne på sin største helt.

Når vi rundt han dro parallellen så var det med smil og skrål. ”Haha, han vil jo bare ligne på faren. Han er no bare så skjønn.”

Hele hendelsen var hyggelig og morsom. Etter min erfaring så er dette noe som ikke gjelder positivt i skolen. Alt som har med imitasjon, så lenge det ikke er skuespill, blir sett på som negativt. Imitasjon blir sett på som fusk, juks og fanteri. Du tar ikke ansvar for egen læring ved å se på andre, du stjeler i fra andres læring. Så lenge det ikke er gruppearbeid, så jobber man alene. Eg husker en hendelse fra barneskolen der vi skulle sitte individuelt å tegne. Nabojenta hadde tegnet et flott hus som eg så villig kopierte litt. Huset kan man si lignet, men ikke omgivelsene rundt det. Men læreren kom ned til meg å sa at man må ikke kopiere av andre, men skape selv. Den gang så bare begynte eg på en ny tegning, men i dag ser eg litt annerledes på saken. Huset til nabojenta var med å inspirerte meg, var med å videreutvikla min kreativitet. Samtidig var jenta litt stolt over at eg syntes at tegningen hennes var fin nok til å herme etter. Gjennom å se på henne fikk eg lært en god måte å tegne hus på. I alle fall ble huset mitt mer gjenkjennelig med litt hjelp.

Etterligning ble sett på som en negativ ting i de fleste sammenhenger.

Når eg las gjennom Imsen sin lærebok kom eg over noen setninger som overrasket meg. Hun nevner eksempelet med gutten som begynner å fargelegge bøkene sine siden han så forskjell i resultatene til guttene og jentene. Imsen skriver ”Trolig skjer det mye slik kopieringslæring elever imellom – det er en viktigere læringsform enn vi kanskje er klar over. I dette tilfellet var det til stede en viktig betingelse for slik læring, nemlig at eleven ventet seg belønning i form av bedre karakter ved å imitere jentene.”

At ved å imitere andre kan vi videreutvikle oss selv synes eg er et viktig poeng. Eg tror ikke all imitering er positivt, for eksempel ren avskrift på oppgaver og lignende, men til en hvis grad kan det være til hjelp. Så lenge det ikke blir kronisk at den samme alltid etteraper en annen, så tror eg at vi kan hjelpe hverandre til å frembringe gode kvaliteter og lettere oppnå ønsket resultat.

Det kan selvfølgelig også slå ut negativt at noen hermer, det er vel derfor mine gamle lærere slo så hardt ned på det. Derfor trenger vi som morgendagens lærere å være bevisst på at våre ord og handlinger blir observert av barna og eventuelt imitert.