søndag 1. februar 2009

Prosjektarbeid: Konstruksjon og design

Da er vi ferdig med to uker med prosjektarbeid, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha lært noe. Vi har gjennom de foregående ukene jobbet med brokonstruksjoner og har fått et innblikk i entreprenørenes verden.

Når vi begynte med en innføring i oppgaven så var entusiasmen stor, selv om jeg ikke helt kunne se relevansen i forhold til utdanningen. Hva har vel brokonstruksjoner med læreryrket å gjøre?


Vår oppgave var å lage en fagverksbro eller en hengebro. Gjennom prosessen ved å lage selve broa skulle vi også lage en bruksanvisning for hvordan broa skal lages. En fagtekst skulle også skrives sammen med et undervisningsopplegg. Og alt dette skulle selvfølgelig bli presentert fremfor faglærere og medstudenter. Noe som begynte med entusiasme ble knekt under vekten av alt som skulle bli gjort på bare 2uker.



Det hele begynte med en innføring i brukonstruksjoner, hvordan de er bygd og alle hensyn som må bli tatt i forhold til vekter, laster og stabilitet. Mot slutten av dagen bygde vi små fagverkbroer som bestod av cocktailpinner og erter, og som gav en bra innføring i hvordan en trekant er mye mer stabil enn en firkant.





Så var det bare å sitte i gang med jobbingen. Vi valgte å bygge en hengebro. Vi kom sammen tidlig neste dag for å begynne på alle kriteriene som ventet på å bli oppfylt. Alle var vi klare til å sette i gang og med dette så hoppet vi over en viktig fase i byggingen, nettopp selve planlegging og tegne fasen. Broa ble til etter hvert som vi bygde i forhold til å lage en skisse å gå etter. Jeg var iherdig forkjemper for at skissen kom til å bli forandret underveis uansett og var derfor ikke nødvendig, men i etterkant så tror jeg vi kunne fått et bedre resultat ved å tegne broen først siden den da ville vært mer gjennomtenkt. Det ble en del prøving og feiling ved å bare begynne rett på, men jeg tror at med eller uten skisse så måtte vi uansett ha prøvd oss frem.

Noe som er viktig med gruppearbeid er oppgavefordeling. At vi alle fire skulle stå rundt modellen å prøve oss frem fant vi raskt ut at det ble sløsing med resurser. I begynnelsen gikk det greit å jobbe med hver sin del av broa, men når broa skulle settes sammen så delte vi gruppa i to. To fortsatte jobben med broa og to begynte på teoridelen av prosjektet.

Denne fordelingen passet meg ypperlig. Jeg trives best når jeg får arbeide med hendene og er ikke så flink med ord, så at noen hadde ansvar for teoridelen mens jeg kunne putle videre med konstruksjonen syntes jeg var en fin fordeling av oppgaver. Men dette er ikke alltid tilfellet når det gjelder gruppearbeid. Det kunne hendt at alle ville jobbe med modellen og ingen med fagteksten. Hva hadde da skjedd med samspillet i gruppen hvis noen hadde følt at de måtte ”ofre” seg ved å skrive fagteksten? Da hadde nok ikke gruppearbeid vært så populært lenger.

Fagteksten, brokonstruksjon og manual ble i alle fall ferdig med et fornøyd resultat etter mye jobbing fra alle fire på gruppa.


Å snakke fremfor medelever og faglærere kan være litt skummelt, men denne fremføringen var annerledes. Ofte så studerer og leser man seg opp på et emne for så å ligge det frem for andre, men i dette prosjektet så ligger man frem et produkt man selv har konstruert. De fleste som hadde fremføring var engasjerte når de viste frem modellene og snakke rundt hvordan modellene var blitt laget i motsetning til når fagstoffet ble presentert. Dette viser til at vi og våre medstudenter har fått en spennende erfaring med det å bygge broer, fremtidens skole eller lego-roboter. Mange hadde en ekstra gnist som vitnet om at det å konstruere var kjekt å jobbe med, og det er den gnisten man som lærer bør kunne få vekket opp i elever for så å ta vare på og videreutvikle gnisten til elevene er gamle nok til å selv realisere den.

Dette var også mitt ønske når vi reiste ut til elevene på praksisdagen. Elevene fikk en innføring i brukonstruksjoner gjennom dialog, bilder og forklaring. Med bakgrunn i fra innføringen som vi fikk første dagen så skulle elevene bygge en fagverkbro med cocktailpinner, erter og plastelina. På grunn av mangel på erter så tok vi i bruk plastelina, men det vi ikke hadde tatt hensyn til var at når plastelinaen blir mye knadd på så blir den ganske så myk. Så myk at den ikke ville holde sammen konstruksjonene. Dette første til at fortvilte elever så på at sine broer raste sammen. I denne situasjonen fikk vi virkelig prøvd oss som lærere igjennom veiledning, oppmuntring og det å lytte til elevene.

Dagen utspilte seg litt kaotisk, men jeg synes ikke det var så dumt. Jeg tror at på grunn av friheten som vi lå til rette for så fikk elevenes fantasi i større grad slå blomst enn i en mer bundet setting der vi som lærere går rundt med en hevet pekefinger.

Mot slutten av dagen spurte vi elevene om de hadde hatt en kjekk dag, og vi fikk et rungende ”JA” tilbake.

Gjennom dette prosjektet har gruppearbeid stått i fokus. Gjennom gruppearbeid må elevene arbeide sammen og ta hensyn til de andre som de er i gruppe med, og man får trening i å ligge frem noe på gruppens vegne gjennom presentasjon. Alle må bidra til at alle forstår et emne bedre og man får erfaring med å fordele ansvar og selv å ta ansvar for oppgavene.

Vi har fått gått inn i elevenes sted gjennom dette prosjektet ved å selv være i et prosessorientert gruppearbeid som fører til et produkt som skal vises frem for andre.

Jeg har lært mye med å være med å bygge modellen. Ved først å få en innføring så hadde jeg en bakgrunn med kunnskap når jeg skulle begynne å konstruere. Men det var gjennom å lage modellen at jeg virkelig forstod alt som hadde blitt sagt. I dette tilfellet sier jeg meg enig med John Dewey som la frem teorien om ”learning by doing”. Men broa i seg selv ser jeg ikke på som hovedfokuset i dette prosjektet. Det er vel heller settingen rundt som jeg bør ta læring av. Gruppearbeid som læringsmetode, se viktigheten i å sette seg inn i et emne man ikke kan noe om for så å kunne gi den nyervervede kunnskapen videre til elevene så de får et variert kunnskapsområde og det å være fleksibel i min samhandling med mennesker siden ting ikke alltid utspiller seg etter planen.

Lærere skal kunne ligge til rette for barns læring og utfoldelse. Når elevene blir eldre så har de mange viktige valg å ta og et av dem er hva de skal utdanne seg til. Det er viktig at elevene på et tidlig stadie får et variert innblikk i forskjellige områder som de kan tenke seg å jobbe innenfor. Som lærer skal man utruste elevene for fremtiden. Finnes det da noe viktigere enn å inspirere elevene til hva de ønsker å bli?



3 kommentarer:

Steinar sa...

Bra at du flettar inn refleksjonar undervegs i denne teksten. Då unngår du at den blir altfor oppramsande.

Det er interessant å lese om erfaringane omkring det å arbeide etter ein plan eller berre å prøve seg fram. Kva fordelar og ulemper har desse to ulike strategiane når arbeidet skal organiserast som gruppearbeid?

Fint at du også tar med saker som ikkje gjekk som det skulle, for eksempel plastilinaen som blei mjuk. Kva lærdom trekkjer du av slike opplevingar?

Flott at de fekk eit rungande "ja" tilbake når de spurde om elevane hadde hatt det kjekt. Det er sjølvsagt viktig, men kva hadde dei svart om du hadde spurt: "Kva har de lært i dag?"

Silje sa...

Eg trur at det er fordelar og ulemper med begge strategiene, for det er tross alt fire forskjellige hjerner som skal kombinerast. Hadde vi berre skulle ha laga brua uten å skrive fagtekst eller noko anna, så trur eg at det hadde vært best med ein mest detaljert plan. Då hadde alle i større grad vært med i ein planleggingsfase for så å fordele ut kva den enkelte skal gjera, og da viktigheten med at alle bitane skal passe sammen til slutt. Da er det viktig at alle som er med å bygge har et mål for auga og jobber bestemt mot det.
Men i dette tilfellet der fagtekst, jobbing med bru, malen osv. blei delt ut til forskjellige personar i gruppa, og at når det ikkje er lika mange som står rundt modellen, så vil eg foretrekka å prøva å feila.

Plastelinaen som blei mjuk trur eg er eit resultat av for dårlig planlegging. Vi burde ha fått tatt eit overblikk over kor mange erter vi faktisk trengte og fått vidareformidla det meir bestemt til dei som skulle handla da inn. Vi tenkte også at plastelina er vel ein grei løsning, uten å prøva det ut først. At vi ikkje hadde sjølv laga ein modell av plastelina før vi kom ut i praksisdagen var veldig kort gjennomtenkt av oss alle. Hadde vi prøvd så hadde vi sett at det ikkje funka med plastelina og da gjort ein ekstra innsats for å skaffa nok erter.
Eg trur vi bør bli flinkare til å planlegga og prøva ut forskjellig, så er vi iallefall sikrare mot at dette ikkje skjer neste gong.

Når eg tok rundane rundt i klasserommet så såg eg at elevane lærte underveis. Hvis ein brukonstruksjon raste sammen eller ikkje var stabil nok, så tok de fleste av elevane til seg feilen og gjorde det anderledes neste gong.

Men hvis vi hadde spurt elevane på slutten av dagen kva dei hadde lært, så trur eg dei hadde vært enig om at plastelina ikkje er noko å satsa på til neste gong;)

Steinar sa...

Nyttig lærdom her, heldigvis kan vi lære av det som mislukkast også!