Sceneklar

Gjennom de to siste ukene har vi hatt om sosialisering og skolen som soialiseringsarena. I løpet av denne perioden kom vi inn på et emne om at klasserommet kan være som et regissert teater. Elevene utfolder seg gjennom et system av ”roller” som tildeles gjennom usynlige sosiale systemer.

Erving Goffman skrev i 1959 en bok med tittelen ”Vårt rollespill til daglig”. Her ligger Goffman frem en teori om hvordan vi som aktører på en "sosial scene" presenterer oss selv når vi møter og samhandler med andre mennesker. ”Verden er en scene der vi alle er opptredere”.

Vårt møte med andre mennesker er som et rollespill der vi selv er skuespillerne, og på denne sosiale scenen søker en å presentere en ønsket fasade.

Alle bidrag i sosiale interaksjoner er knyttet til bestemte forventninger i situasjonen. Ens bidrag baserer seg på disse forventningene, slik man forventer bestemte uttrykk fra de andre som er involvert. Uansett hva som er hensikten med interaksjonen (å nå bestemte mål, utvikle et vennskap, få tiden til å gå, osv.) så har man en interesse av at andres respons er slik man ønsker, noe man best gjør med å oppfylle situasjonens forventninger. Med andre ord så tilpasser man seg situasjoner med hensyn til hvordan man vil fremstå for andre.

Dette er det som man kan se på som Goffmans dramaturgiske modell av samfunnet. Livet er som et teater som inneholder en opptreden med skuespillere og publikum. Individene spiller dermed roller som på en scene – og har som mål å oppføre seg passende i forhold til rollen og situasjonen (forestillingen). Deltakerne kan måle hvor godt de spiller sin rolle ut fra de andre deltakernes respons.

Cato R. P. Bjørndal har tatt i bruk denne måten å tenke på, og har gjennomført et studie av makt- og organiseringsforholdene blant elever på mellomtrinnet.

I dette livets teater så er det alltid noen som kan bli sett på som regissører. Regissørene er de menneskene som i større grad har makt over andre rundt seg, og bestemmer hva andre skal gjøre. I en klassesammenheng er selfølgelig læreren en viktig regissør, men det finnes også elever som besitter makt over andre.

Hvis denne teorien stemmer, så bør lærere være bevisst på rolleoppsettet i sin klasse. Ved å sile ut de forskjellige rollene som er fastsatt, kan en lærer få innsikt i hvordan å håndtere de enkelte elevene. Eksempel: ved at læreren finner de elevene som har makt over andre medelever, og få denne eleven over på ”sin side”. For en lærer bør man også ha i tankene at man selv også har en rolle i klasserommet som trenger påpass, siden det er en rolle som for elevene kan forbindes med stor makt.

Kan disse rollene forandres? Kan det finnes en annen personlighet under masken som er satt opp? Noen roller er selvvalgte mens andre får sin rolle utdelt. Og ikke alle roller er like ettertraktede.

Å bytte maske i en situasjon som man har vært i en stund, kan jeg ikke forestille meg at er enkelt. Men for de som har blitt plassert i en liten populær rolle, må det vel være et ønske om forandring!?

For noen blir vel ikke rollene forandret før de bryter ut av det gamle mønsteret og begynner på nytt, eksempelvis ved å bytte skole. Rollene kan vel kanskje også forandres når barna er med andre enn de som de pleier å være med, og rollene kan vel bli snudd når man går fra å være i en gruppe til å bare være to. jeg vil igjen ligge vekt på viktigheten rundt elevsamtaler siden da blir rollene igjen blandet sammen og delt ut på nytt, og man kan som lærer se en annen side ved eleven.

Jeg tror i alle fall at sosialiseringsprossesen vil bære preg av mennesker rundt oss, og gjennom hvilke roller vi tar eller blir utdelt.

Elevsamtalen

Helt tilfeldig så snublet eg over en artikkel på nettet (følg link lenger nede på siden) som stiller spørsmålet ”hva er problematferd?” og årsaker til en problematisk atferd.Noen av utsagnene fra denne siden synes jeg går bra inn i temaet om elevsamtalen.

”Atferdsproblemer i skolen er elevatferd som bryter med skolens regler, normer og forventninger. Atferden hemmer undervisnings- og læringsaktiviteter og dermed også elevenes læring og utvikling, og den vanskeliggjør positiv samhandling med andre.”

”Elevers problematiske atferd kan være en reaksjon på det miljøet de møter på skolen. Eksempler på risikofaktorer kan være: skolen gir ikke et tilpasset undervisningsopplegg eller miljøtilbud, skolens forventninger er enten for høye eller lave, lærerne reagerer ulikt og feil på elevenes atferd, for lite belønning av positiv atferd og for stor vekt på kortsiktige løsninger på atferdsproblemene.”

Elever med atferdsproblemer er vel noe vi alle som har vært gjennom skolegangen har kjennskap til. Og vi som også har fått prøvd oss fra andre side av kateteret har et innblikk i hvor vanskelig det kan være å vite hvordan man skal håndtere disse elevene.

Jeg tror at et av de viktigste tiltakene for å løse konflikter og for å skape gode læringsmuligheter er å finne i samtalen. Med samtalen så mener jeg ikke bare elevsamtalen, men jevnt over de samtalene som man har med elevene gjennom hele skoleåret. Som elev selv så følte jeg at jeg fikk et større utbytte av de vanlige samtalene som fikk utvikle seg naturlig, i forhold til den fastsatte og godt planlagte elevsamtalen. For noen av de lærerne jeg har hatt opp gjennom tidene var elevsamtalen noe som skulle bli gjort ordentlig og derfor stilte læreren opp godt forberet, med penn og papir og en hel haug med ferdiglagte spørsmål. Dette førte til at jeg var tilskuer til min egen elevsamtale, der jeg svarte på noen spørsmål for så resten av tiden satt og så på at læreren skrev på et papir. For meg er ikke dette en godt brukt mulighet til å bli kjent med eleven. Hvis man ønsker å ta opp eller å ha fokus på alvorlige temaer, som eksempelvis mobbing, så tror jeg det er viktig å ikke haste av gårde, men la elevene få tid til å tenke og fortelle selv. Gjennom å få eleven selv til å begynne å snakke, og få tunga på gli, så kan man få tilgang til elevenes egne livsfortellinger. Og er man da som lærer observant så kan man få innsikt i en elevs virkelighetsbeskrivelse som er grunnlaget for de holdningene han har til skole, lærere og medelever.

Samtale med eleven bør være med på å aktivere refleksjon og bevisstgjøre eleven på sine egne handlinger. Dette tror jeg ikke kan bli gjort gjennom et kryssforhør. Samtalen bør ha en dialogisk karakter hvor læreren ser og hører eleven. Jeg tror også at etter en dialog så bør det komme en handling. Hvis en lærer sier at noe skal bli gjort og at noe skal bli annerledes etter samtalen, så bør noe skje. Det er ikke lett å vite hva man skal ta tak i, og hvordan man skal gjøre det, men jeg synes at elevene som tør å åpne seg for noen andre om sin vanskelige situasjon bør få kunne se en positiv reaksjon, i alle fall hvis det har blitt lovet dem av læreren.

Mye godt kan komme ut av en fastsatt elevsamtale, for eksempel i forhold til å forebygge og håndtere problematferd, men jeg tror også at man som lærer på gi seg tid til de spontane samtalene. Samtaler som lærere har med elevene sine viser ikke bare til kvaliteten på relasjonen, men de viser til om det i hele tatt er en relasjon.

Jeg ønsker virkelig å kunne komme med gode råd og løsninger om hvordan man kan komme nært innpå noen som man ser har det vondt, men gode råd er dyre og løsninger er ikke alltid lette å finne. Den læreren som til slutt greide å få meg ut av skallet mitt, var den læreren som brukte si tid på meg og var tålmodig. I motsetning til mange andre lærere så satt hun der taus i stedet for å fare frem, og gjennom dette fikk jeg ro nok til å komme med min egen historie.

Linken til forebygging.no/skole
http://skole.forebygging.no/side.asp?sideid=375

Tilbakemelding

De siste ukene har det vært mye snakk om vurdering, og alt dette snakket gjorde meg veldig nysgjerrig på hvilke tilbakemeldinger jeg fikk i mi tid på barneskoletrinnet. Denne nysgjerrigheten førte meg til slutt opp på loftet hjemme hos mine foreldre, for å finne mine gamle skolebøker. Jeg fant en stappfull kasse.

Jeg begynte sakte, men sikkert å gå igjennom de fleste av bøkene og la raskt merke til at det var de samme kommentarene som gikk igjen og igjen. ”Flott! Bra! Godt jobba! Her har du vært litt hastig! Du kan gjøre bedre enn dette!” Jeg har fått mange forskjellige tilbakemeldinger på ting jeg har gjort opp i gjennom tidene, men tilbakemeldingen overskrider om oftest ikke mer enn en linje. Vi hadde selvfølgelig også elev- og foreldre samtaler, men de samtalene hadde vi ikke så ofte, men jeg mener at man må ha en kontinuerlig bruk av tilbakemelding gjennom hele året.

Hvilken informasjon får jeg vel egentlig ut av et ”Bra!”?

I pedagogikkundervisningen har det blitt lagt frem ulike metoder for vurdering, og da særlig med vekt på ”to stjerner og et ønske”. De to stjernene står for positiv tilbakemelding som skaper motivasjon og økt selvtillit, men det er også veldig viktig med et ønske altså noe som eleven har å strekke seg etter. Jeg synes at ”to stjerner og et ønske” er en bra måte å vurdere på, for vurderingsmetoden balanserer mellom både positiv og konstruktiv tilbakemelding. Jeg mener at vi har blitt ganske hårsår i dette samfunnet som vi lever i, og vi takler ikke så godt tilbakemeldinger som ikke anses å være positive. Men det blir jo heilt feil å leve på denne måten! Vi trenger konstruktive tilbakemeldinger som ”presser” oss fremover. Det er så alt for lett å ta til takke med et ”Bra!” i oppgaveboka, men da ender vi opp med å stå på stedet hvil eller å stagnere. Og for meg er stagnasjon ikke ønskelig. Vi trenger å ha et mål å gå etter og vi trenger ofte hjelp til å nå disse målene og for å se hvor vi står i forhold til målene. Man må også få vite HVA man gjør bra sammen med det som ikke er så bra. Gjennom dette vil vi oppnå mer og få muligheten til å strekke oss lenger. Det blir i større grad skapt en kontinuitet i arbeidet til elevene.

Men dette kan jo høres veldig lett ut å bare dele ut positive og konstruktive tilbakemeldinger, men det er det ikke alltid. Vi studenter får prøvd oss på denne vurderingsmetoden når vi skal kommentere hverandres blogginnlegg, og for meg er det ikke alltid enkelt. Som oftest føler jeg at jeg egentlig ikke har kompetanse til å vurdere mine med studenter sitt arbeid, men jeg merker at jeg får et mye større læringsutbytte ved å få to stjerner og et ønske i tilbakemeldingene mine.

Så hva fikk jeg egentlig ut av tilbakemeldingen ”Bra!” når jeg gikk på barneskolen? Egentlig veldig lite. Mamma ble fornøyd når hun så tilbakemeldingen, og så var det bare å kleise igjen boka og løpe å leke. Og hva så med tilbakemeldingen ”du kan gjøre bedre enn dette Silje!”? vel, det fikk vel heller ikke så mye konsekvenser. Mamma rynket litt på nesen og jeg lovet å gjøre bedre neste gang, og så var det bare å kleise igjen boka og løpe å leke.

Vurdering er en grunnleggende del av alle læreres arbeid, og jeg tror vi trenger å være bevisst på hvordan man gir tilbakemeldinger. Men det er ikke til å skjule at en tilbakemelding, om den så er konstruktiv, så kan den såre. Derfor er det viktig å tenke gjennom hva man ønsker å formidle når man gir tilbakemeldinger. Alle synes vel i begynnelsen at noen tilbakemeldinger kan føles som et spark i magen, men jeg tror at man kan lære å akseptere tilbakemeldinger som et hjelpemiddel og ikke som et personangrep.

Men jeg holder jevnt og trutt fast på at vi trenger både positive tilbakemeldinger om konkrete ting som man har gjort bra, og et forslag til hva man kan gjøre bedre.

Et sunt selvbilde som grunnlag for det man gjør

Jeg har valgt å basere dette blogginnlegget på selvbilde / selvtillit og viktigheten ved å bygge oppunder elevens selvbilde i skolen.

Selvbilde er den oppfatningen du har om deg selv. Men våre menneskelige følelser er veldig kompliserte, så det å sitte en definisjon på selvbilde kan være svært vanskelig. Grunnen til dette er man kan ha et godt selvbilde i en sammenheng og et dårlig selvbilde i en annen.

Men slik jeg oppfatter et godt og sunt selvbilde er å kunne stole på og respektere deg selv akkurat som den personen du er. Det er viktig å innse og akseptere at man er flink til noe, samtidig som man ikke er så flink til noe annet.

Læreplanen ligger vekt på at elevene skal utvikle seg som selvstendige individer som vurdere konsekvenser av, og tar ansvaret for egne handlinger. Og man skal gjennom skolegangen bidra til lærelyst og til en positiv og realistisk oppfatning av egne talenter og muligheter. Opplæringen skal bidra til en karakterdannelse som gir den enkelte kraft til å ta hånd om eget liv.

Etter min mening er dette noe som bygges på et sunt selvbilde, og hvilket selvbilde man har er av stor betydning. Det er nært knyttet til motivasjon og livskvalitet. Har man høy tillit til seg selv og tror at man kan mestre oppgaver, så legger man mer krefter ned i å faktisk klare oppgavene. Dette fører til en større sjanse for å faktisk klare det man setter seg fore, og man skaper en større positiv holdning til ens egen mestringsevne. Har man derimot lav tillit til seg selv, fungerer det ofte motsatt. Man ligger ikke så mye krefter ned i oppgavene for man tror uansett at man ikke vil klare noe. Dette minsker sjansene for å lykkes for man får bekreftet at man ikke klarer det.

Så hvordan skal vi som lærere være med å bidra til et balansert og sunt selvbilde?

En faktor som jeg tror er veldig viktig er først å fremst å skape et tillitsforhold mellom deg og elevene. Man trenger å kjenne sine elever. Selvbildet blir først og fremst formet av de som står oss nærmest, de signifikante andre. Det er de nærmeste som gleder oss mest, men er også de som smerter oss mest.

Noe som jeg mener har stor innvirkning på hvordan ens selvbilde er/blir formet er bekreftelse og egne erfaringer med mestring. Når lærere skal gi ros, så si hvorfor man roser eleven. I stedet for å bare si ”kjempeflott”, så kommenter det som faktisk er kjempeflott. Og sammen med at man forklarer hva som er feil, bør man også fortelle hva man kan gjøre istedenfor. Gi heller spesifikk ros i stedet for generell ros. Jo bedre man kjenner eleven og har et godt forhold, så kan man gi mer direkte kritikk. Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg tåler lite kritikk fra mennesker jeg opplever ikke liker meg, og tåler mer i fra de jeg vet liker meg.

Det er viktig at eleven får et realistisk selvbilde. Det er ikke ganglig for eleven at lærerne skryter hemningsløst, det kan føre til at eleven får en urealistisk oppfatning av seg selv.

Når man snakker om dårlig selvbilde så tenker man som oftest automatisk på den stille eleven som aldri tør å prøve seg på noe for man tror uansett at man ikke får det til. Men her en dag satt jeg å fulgte med på opptaksprøvene for å være med i idol. Det er virkelig mange som melder seg på som har et alvorlig tilfelle av urealistisk selvoppfatning og som ikke har selvkritiske evner. Idol er ute etter å løfte opp de som virkelig har et talent innenfor sang og musikk, men noen som prøver seg er jo rett og slett tonedøv, og for å være i stand til å melde seg på Idol må man ha en tro på at man har talent. Dette tror jeg er mennesker som har fått mye skryt opp i gjennom tidene, men lite konstruktiv kritikk. De har ikke selvinnsikt i hva de faktisk kan og ikke kan.

For lærere og egentlig alle og enhver, så kan det være vanskelig å gi kritikk for man opplever at man kan såre den andre parten. Men jeg tror det er med på å gi et sunnere selvbilde i etterkant. Man trenger både positiv og negativ tilbakemelding for å gå fremover, vi trenger å vite hva som kan gjørest bedre.

For mye kritikk og mangel på imøtekommenhet eller masse ubegrunnet ros, fører til at man får et ubalansert og urealistisk selvbilde.

Derfor liker jeg også tanken med "to stjerner og et ønske", der det blir skapt en fin balansegang mellom det å gi positiv og konstruktiv tilbakemelding.

På bakgrunn av dette tenker jeg at et det er et balansert og realistisk selvbilde man bør strekke seg etter. Som lærere skal vi være med på å gi elevene tro på sine egne evner og gi elevene mestringserfaringer. Det er viktig for elevenes motivasjon at de har et sunt selvbilde som grunnlag.

Jeg tror ikke at det er en lett oppgave, men jeg er absolutt sikker på at det vil øke elevenes livskvalitet ved å ha et sunt selvbilde og tillit til seg selv.

Konstruksjon og design

Filmen er laga av Høgskolen Stord/ Haugesund

Prosjektarbeid: Konstruksjon og design

Da er vi ferdig med to uker med prosjektarbeid, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha lært noe. Vi har gjennom de foregående ukene jobbet med brokonstruksjoner og har fått et innblikk i entreprenørenes verden.

Når vi begynte med en innføring i oppgaven så var entusiasmen stor, selv om jeg ikke helt kunne se relevansen i forhold til utdanningen. Hva har vel brokonstruksjoner med læreryrket å gjøre?

Vår oppgave var å lage en fagverksbro eller en hengebro. Gjennom prosessen ved å lage selve broa skulle vi også lage en bruksanvisning for hvordan broa skal lages. En fagtekst skulle også skrives sammen med et undervisningsopplegg. Og alt dette skulle selvfølgelig bli presentert fremfor faglærere og medstudenter. Noe som begynte med entusiasme ble knekt under vekten av alt som skulle bli gjort på bare 2uker.

Det hele begynte med en innføring i brukonstruksjoner, hvordan de er bygd og alle hensyn som må bli tatt i forhold til vekter, laster og stabilitet. Mot slutten av dagen bygde vi små fagverkbroer som bestod av cocktailpinner og erter, og som gav en bra innføring i hvordan en trekant er mye mer stabil enn en firkant.

Så var det bare å sitte i gang med jobbingen. Vi valgte å bygge en hengebro. Vi kom sammen tidlig neste dag for å begynne på alle kriteriene som ventet på å bli oppfylt. Alle var vi klare til å sette i gang og med dette så hoppet vi over en viktig fase i byggingen, nettopp selve planlegging og tegne fasen. Broa ble til etter hvert som vi bygde i forhold til å lage en skisse å gå etter. Jeg var iherdig forkjemper for at skissen kom til å bli forandret underveis uansett og var derfor ikke nødvendig, men i etterkant så tror jeg vi kunne fått et bedre resultat ved å tegne broen først siden den da ville vært mer gjennomtenkt. Det ble en del prøving og feiling ved å bare begynne rett på, men jeg tror at med eller uten skisse så måtte vi uansett ha prøvd oss frem.

Noe som er viktig med gruppearbeid er oppgavefordeling. At vi alle fire skulle stå rundt modellen å prøve oss frem fant vi raskt ut at det ble sløsing med resurser. I begynnelsen gikk det greit å jobbe med hver sin del av broa, men når broa skulle settes sammen så delte vi gruppa i to. To fortsatte jobben med broa og to begynte på teoridelen av prosjektet.

Denne fordelingen passet meg ypperlig. Jeg trives best når jeg får arbeide med hendene og er ikke så flink med ord, så at noen hadde ansvar for teoridelen mens jeg kunne putle videre med konstruksjonen syntes jeg var en fin fordeling av oppgaver. Men dette er ikke alltid tilfellet når det gjelder gruppearbeid. Det kunne hendt at alle ville jobbe med modellen og ingen med fagteksten. Hva hadde da skjedd med samspillet i gruppen hvis noen hadde følt at de måtte ”ofre” seg ved å skrive fagteksten? Da hadde nok ikke gruppearbeid vært så populært lenger.

Fagteksten, brokonstruksjon og manual ble i alle fall ferdig med et fornøyd resultat etter mye jobbing fra alle fire på gruppa.

Å snakke fremfor medelever og faglærere kan være litt skummelt, men denne fremføringen var annerledes. Ofte så studerer og leser man seg opp på et emne for så å ligge det frem for andre, men i dette prosjektet så ligger man frem et produkt man selv har konstruert. De fleste som hadde fremføring var engasjerte når de viste frem modellene og snakke rundt hvordan modellene var blitt laget i motsetning til når fagstoffet ble presentert. Dette viser til at vi og våre medstudenter har fått en spennende erfaring med det å bygge broer, fremtidens skole eller lego-roboter. Mange hadde en ekstra gnist som vitnet om at det å konstruere var kjekt å jobbe med, og det er den gnisten man som lærer bør kunne få vekket opp i elever for så å ta vare på og videreutvikle gnisten til elevene er gamle nok til å selv realisere den.

Dette var også mitt ønske når vi reiste ut til elevene på praksisdagen. Elevene fikk en innføring i brukonstruksjoner gjennom dialog, bilder og forklaring. Med bakgrunn i fra innføringen som vi fikk første dagen så skulle elevene bygge en fagverkbro med cocktailpinner, erter og plastelina. På grunn av mangel på erter så tok vi i bruk plastelina, men det vi ikke hadde tatt hensyn til var at når plastelinaen blir mye knadd på så blir den ganske så myk. Så myk at den ikke ville holde sammen konstruksjonene. Dette første til at fortvilte elever så på at sine broer raste sammen. I denne situasjonen fikk vi virkelig prøvd oss som lærere igjennom veiledning, oppmuntring og det å lytte til elevene.

Dagen utspilte seg litt kaotisk, men jeg synes ikke det var så dumt. Jeg tror at på grunn av friheten som vi lå til rette for så fikk elevenes fantasi i større grad slå blomst enn i en mer bundet setting der vi som lærere går rundt med en hevet pekefinger.

Mot slutten av dagen spurte vi elevene om de hadde hatt en kjekk dag, og vi fikk et rungende ”JA” tilbake.

Gjennom dette prosjektet har gruppearbeid stått i fokus. Gjennom gruppearbeid må elevene arbeide sammen og ta hensyn til de andre som de er i gruppe med, og man får trening i å ligge frem noe på gruppens vegne gjennom presentasjon. Alle må bidra til at alle forstår et emne bedre og man får erfaring med å fordele ansvar og selv å ta ansvar for oppgavene.

Vi har fått gått inn i elevenes sted gjennom dette prosjektet ved å selv være i et prosessorientert gruppearbeid som fører til et produkt som skal vises frem for andre.

Jeg har lært mye med å være med å bygge modellen. Ved først å få en innføring så hadde jeg en bakgrunn med kunnskap når jeg skulle begynne å konstruere. Men det var gjennom å lage modellen at jeg virkelig forstod alt som hadde blitt sagt. I dette tilfellet sier jeg meg enig med John Dewey som la frem teorien om ”learning by doing”. Men broa i seg selv ser jeg ikke på som hovedfokuset i dette prosjektet. Det er vel heller settingen rundt som jeg bør ta læring av. Gruppearbeid som læringsmetode, se viktigheten i å sette seg inn i et emne man ikke kan noe om for så å kunne gi den nyervervede kunnskapen videre til elevene så de får et variert kunnskapsområde og det å være fleksibel i min samhandling med mennesker siden ting ikke alltid utspiller seg etter planen.

Lærere skal kunne ligge til rette for barns læring og utfoldelse. Når elevene blir eldre så har de mange viktige valg å ta og et av dem er hva de skal utdanne seg til. Det er viktig at elevene på et tidlig stadie får et variert innblikk i forskjellige områder som de kan tenke seg å jobbe innenfor. Som lærer skal man utruste elevene for fremtiden. Finnes det da noe viktigere enn å inspirere elevene til hva de ønsker å bli?

Blogging gjennom høsten

Eg trur at eg har lært mykje meir ved at eg kvar veke har måtte skrive blogg. Eg har blitt "tvunget" til å sette meg bedre inn i lærestoffet ved sjølv å lesa pensum i tillegg til undervisningen for så å skrive om det! Eg er overbevist om at eg har lært meir om alt som vi skulle læra gjennom høsten ved at eg kvar veka måtte gjera ein skikkelig innsats med å skrive bloggen.
Men utenom at eg sjølv ser at eg har lært meir enn eg ville gjort ved at eg berre hadde følgt med i undervisnignen, så synes eg at blogging har vært ein stor stressfaktor i min kvardag. Eg bruker ganske lang tid på å få formulert meg og bruker generelt lang tid på å skrive eit innlegg.